Kongen rydder opp

I 1814 bestemte Sundhedscollegiet at det skulle opprettes «et hospital hvortil enhver Indvaaner kan have Adgang med sikkerhed om at han i ualmindelige eller betydelige Sykdomstilfælde kan finde saadan Hjelp, som han enten aldeles ikke eller kuns med megen Vanskelighed og Bekostning have i sit Hus (…)». Planen var å bygge nytt eller ta i bruk en eksisterende bygning, og Militærhospitalet med et tilbygg var et alternativ.^{*Sundhedscollegiet var landets første nasjonale forvaltnings- og tilsynsorgan for helsevesenet. Det ble opprettet i 1809 som Det Kongelige norske SundhedsCollegium i Christiania og eksisterte til 1815. Se Hans Petter Schjønsby: Sundhedscollegiet 1809-1815. Helsetilsynet Rapport 1/2009 (19.6.2026).} Problemet var at beslutningstagerne ikke ble enige. De hadde kranglet i ti år før visekongen Oscar (1799–1859) skar igjennom. I 1824 inspiserte han på eget initiativ byens og amtets sykehus og fant forholdene så elendige at særlig amtets syke måtte skaffes plass et annet sted. Han pekte på at Militærhospitalet hadde ledig plass (figur 1). Nå ble det fart i saken. Syke fra Christiania eller Akershus amt – uten hensyn til om de var militære – skulle innlegges i Militærhospitalet, mens de med kjønnssykdom eller radesyke skulle legges inn i det sivile sykehuset (1).

Militærhospitalet var en stor, mørk tømmerbygning reist i Akersgata i 1807 (2, 3). Bygningen ble nå i all hast kledd med liggende panel slik at den fikk et empirepreg. Innvendig ble gulvet rettet opp og inventaret fornyet. Da Rikshospitalet åpnet dørene i 1826, hadde sykehuset plass til 100 pasienter fordelt på en medisinsk og en kirurgisk avdeling. 14 dager senere ble Christiania sivile sykehus i Lille Strandgate åpnet som Rikshospitalets filial med 55 senger. På Galgeberg lå Akershus amtssykehus for radesyke. Ellers var tilbudet meget spinkelt.

Rikshospitalet i Akersgata var uegnet som sykehus

Det ombygde militærhospitalet var en midlertidig løsning (tabell 1). Ti mørke, store rom hadde hver plass til opptil ti pasienter og manglet effektiv ventilasjon. Potter ved hver seng ble tømt av gangkoner (4). Selv om Sundhedscollegiet hadde stilt krav om at det skulle gis klinisk undervisning, var det ikke satt av plass til det. Nå kan man kanskje ha forståelse for at en fattig nasjon ikke kunne møte alle krav i første omgang. Det viktigste var tross alt at sykehuset var åpnet. Men dessverre skulle den videre utbyggingen snarere være preget av stivsinn og ikke så lite arroganse fra myndighetenes side. Helsesektoren ble i stigende grad styrt av ikke-medisinske byråkrater.

Et talende eksempel er innredningen av Murbygningen, en kirurgisk avdeling i to etasjer, som ble bygget i hagen bak hospitalet med front mot Grubbegata, og åpnet i 1842. Byens ledende arkitekt Christian Heinrich Grosch (1801–1865) tegnet bygningen som, ifølge professor Søren Bloch Laache (1854–1941), hadde et verdig og enkelt ytre, men var mislykket som sykehus (figur 2). Innvendig var forholdene neppe bedre enn i det ombygde militærhospitalet. Små pasientrom vendte ut mot en felles gang. Ventilasjonen var minimal, stanken fra pasientene utfordrende, og heller ikke i denne nye bygningen var det innredet toaletter. Undervisningen foregikk i ganger og trapper. Kort sagt, fagfolk var åpenbart ikke blitt konsultert. Henrik Wergeland (1808–1845) var innlagt i annen etasje av Kirurgisk avdeling i 1845, kort tid før han døde. Han beskrev bygningen som et fengsel og fullstendig kassabel (4).

Kan noe av forklaringen på det kritikkverdige planleggingsarbeidet være at sykehusinnleggelse ikke var aktuelt for de høyere sosiale klassene, inkludert de som bestemte i samfunnet? Dersom de ble syke, hentet man legen til hjemmet. Innleggelse i sykehus var for en stor del forbeholdt folk i lavere sosiale klasser og ved større epidemier. Christiania var hjemsøkt av tyfus, kopper og kolera, men særlig var koleraepidemiene som startet i 1830-årene, svært alvorlige.

I de første årene hadde sykehuset dessuten få ordinære innleggelser. Tilbudet var begrenset og preget av symptomlindring mer enn av behandling. I praksis var sykehuset avhengig av fattige syke for å skaffe inntekter og pasienter til undervisningen. Døgnprisen ble redusert flere ganger de første årene for å skaffe flere innleggelser. Christiania kommune utnyttet denne situasjonen og oppnådde betydelige rabatter for dem som ble innlagt av fattigvesenet (5).

Omkring 1850 skjedde det endringer i internasjonal medisin som fikk store konsekvenser for Rikshospitalet. Det viktigste var at faget medisin ble mer vitenskapelig orientert, og mulighetene for mer aktiv behandling ga legene mer autoritet, og sykepleie utviklet seg til en egen profesjon. Et stort fremskritt var innføringen av anestesi. I 1847 tok professor Christen Heiberg (1799–1872) i bruk eterbedøvelse på maske ved Rikshospitalet og kort etter også kloroform (6). Behandlingsresultatene forbedret seg også vesentlig etter at professor i kirurgi Julius Nicolaysen (1831–1909) innførte aseptiske metoder ved sykehuset i 1870. Utover dette var det få nyvinninger så lenge Rikshospitalet lå i Akersgata. Likevel hadde Rikshospitalet stor betydning gjennom utdanning av leger som spredte kunnskap til andre sykehus, og til praksis i resten av landet. I 1850 var antallet leger som ble uteksaminert i Norge, steget til ca. 300 (7).

I 1850-årene innså man at sykehuset måtte skaffes større og bedre lokaler. I 1859 karakteriserte Stortingets budsjettkomité anlegget i Akersgata som i «høieste grad mangelfuldt». Likevel tok det 23 år før nye bygninger i Pilestredet kunne tas i bruk. Krangelen om bevilgninger gikk høyt og lavt. Stortinget mente at Rikshospitalet ikke trengte flere senger enn i Akersgata, og planene om en egen barneavdeling ble lagt til side. Noe av forsinkelsen må tilskrives faglig uenighet. I disse årene sto man foran gjennombrudd av forståelsen av hvordan smittsom sykdom sprer seg, og dette fikk betydning for utformingen av anlegget.

Rikshospitalet i Pilestredet

Da Rikshospitalet åpnet i Pilestredet i 1883, var det allerede for lite og på flere områder foreldet (5, s. 139). Utenfra så sykehuset imponerende ut. Bak en høy mur som skulle skjerme mot smitte, var medisinsk og kirurgisk avdeling oppført på hver sin side av et parkanlegg (figur 3). Avdelingene var delt i tre paviljonger som var forbundet med broer, et grep som var ment å redusere smittespredning. Menn og kvinner lå i atskilte paviljonger. Plantegninger fra 1873 viser i detalj hvordan sengene var fordelt. Vanligst var rektangulære sykesaler med 12–18 senger plassert inn mot langveggene og med ovner i midten av rommet (figur 4). De første årene ble studentene undervist på de trange og trekkfulle broene mellom paviljongene.

Stortinget hadde også kuttet i antall senger før byggestart. Allerede 20 år etter åpningen hadde sykehuset dobbelt så mange pasienter som Stortinget hadde forutsatt. Spesialiseringen startet for alvor, noe som førte til kamp om plassen i eksisterende bygninger, og at nye hus måtte bygges på en tomt som ble utvidet i flere etapper (figur 5). I løpet av de 117 år Rikshospitalet lå i Pilestredet, økte antallet bygninger fra to til tolv. Det mest imponerende nybygget var Kvinneklinikken som var ferdig i 1914. Sykehuset manglet imidlertid en plan for utvidelsene. Bevilgningene kom stykkevis og delt, ofte betydelig forsinket. På et tidlig tidspunkt ble vedlikeholdsbehovene neglisjert. Staten var selvassurandør og realistiske nedskrivninger passet ikke inn i statens regnskaper.

I konglomeratet av bygninger utviklet den somatiske sykehusmedisinen seg raskt. Rikshospitalet var heller ikke lenger det eneste sykehuset i Oslo. Lovisenberg sykehus åpnet i 1868, Ullevål sykehus i 1887, Diakonhjemmet sykehus i 1890, Aker sykehus i 1895 og Radiumhospitalet i 1932. De medisinske spesialitetene vokste i ujevn takt og endte ofte som grenspesialiteter, særlig ved de største sykehusene. Samspillet mellom statlige og kommunale sykehus i forrige århundre ble komplekst, preget av både samarbeid og konflikt. Men det var utvilsomt sunt at fagmiljøet ble bredere og større.

Til tross for vedvarende trange rammebetingelser utviklet Rikshospitalet seg til et ledende universitetssykehus i tiårene etter den andre verdenskrig. Ved 150-årsjubileet i 1976 var sykehusets profil i stor grad rendyrket med særlig ansvar for behandling av de mest kompliserte tilstandene, og det var allment akseptert som landets referansesykehus.

Rikshospitalet på Gaustad

Debatten om et nytt Rikshospital på Gaustad var intens. I 1980-årene erkjente Stortinget at den eksisterende bygningsmassen var sterkt nedslitt og lite egnet til å ivareta sykehusets funksjoner, ikke minst fordi de var spredt på et stort antall bygninger. Det var relativt bred enighet om flyttingen. Striden gjaldt i større grad sykehusets størrelse og rolle (8). Særlig var regionsykehusene kritiske. Fra 1950 til 1970 vokste regionsykehustanken frem til et bærende prinsipp i norsk sykehuspolitikk. Landet ble delt i helseregioner som fikk hvert sitt regionsykehus. Kort sagt var bekymringen at et stort rikshospital ville trekke pasienter og fagfolk bort fra regionene og undergrave regionsykehusene. Flere mente at Rikshospitalet burde være lite i volum, men stort i spesialisering. Mens planleggerne opererte med et sengetall opp mot 1000 senger foreslo de argeste kritikerne at 110 senger burde være nok. Det endte med ca. 700–750 senger som et politisk kompromiss.

Da det nye Rikshospitalet åpnet på Gaustad i mai 2000, fikk man for første gang et sykehus som var dimensjonert og tilpasset de oppgavene sykehuset skulle ivareta (figur 6) (9). Betegnelsen «Det humanistiske sykehus» blir ofte brukt om Rikshospitalet på Gaustad. Arkitektene ønsket at pasienter og fagfolk skulle oppleve en bylignende struktur med lave bygninger langs en hovedgate med sidegater. Det hersker alminnelig enighet om at sykehuset er arkitektonisk og funksjonelt vellykket. Den kompakte strukturen legger samtidig til rette for et tett tverrfaglig samarbeid

Kort etter åpningen ble det iverksatt flere reformer i helse- og omsorgstjenestene. Sykehusreformen i 2002 førte til at staten overtok eierskapet til landets sykehus, og spesialisthelsetjenesten ble delt i fem regionale helseforetak. Disse ble til fire i 2007 da Helse Sør RHF og Helse Øst RHF ble slått sammen til Helse Sør-Øst RHF. I 2009 ble Rikshospitalet en del av Oslo universitetssykehus. Reformene endret imidlertid ikke Rikshospitalets ansvar og funksjoner. Men forhold utenfor sykehuset skulle vise seg å bringe utviklingen inn på et nytt spor. Myndighetene innså at Oslo måtte fornye sykehusstrukturen, som også omfattet Ullevål og Aker sykehus, og stilte spørsmål ved hensiktsmessigheten ved flere store sykehus på rekke og rad langs ytre ringvei. Debatten kom til å handle om Rikshospitalet skulle utvides i stedet for å utvikle Ullevål universitetssykehus. Etter en omfattende vurdering av kostnader, effektivisering, tomteforhold, tilgang på arbeidskraft og akutt beredskap vedtok Helse Sør-Øst i 2016 å etablere et samlet regionsykehus på Gaustad med funksjoner både fra Ullevål og Rikshospitalet, samt et nytt lokalsykehus på Aker. Vedtaket ble senere godkjent av Stortinget. Planen innebærer at Ullevål sykehus avvikles, og at funksjoner flyttes til Gaustad og Aker. I skrivende stund er ombyggingen av Rikshospitalet i full gang. Det dreier seg om en utvidelse på 150 000 m² som skal ferdigstilles i 2031 (figur 7).

Rikshospitalet og fakultetet

Samarbeidet mellom Rikshospitalet og Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo er like gammelt som Rikshospitalet (7, 10). De første professorene i medisin ved Det Kongelige Frederiks Universitet hadde arbeidet i 13 år da de ble Rikshospitalets overleger. I mer enn hundre år var universitetsprofessorene dominerende i hospitalets styre og stell, ikke i antall, men fordi de var professorer i hovedstilling ved universitetet. På slutten av 1800-tallet ble denne gruppen omtalt som «fakultetsherrene». Denne innflytelsen er blitt vesentlig svekket de siste tiårene, først og fremst fordi mange ordinært ansatte sykehusleger har opparbeidet høy vitenskapelig kompetanse, og fordi sykehuset i økende grad har vektlagt erfaring i ledelse og ressursstyring. I 2001 ble det besluttet at alle avdelingssjefer ved sykehuset skulle være ansatt i hovedstilling ved sykehuset og eventuelt i vitenskapelig bistilling ved Universitetet i Oslo. Fakultetet har akseptert dette fordi sykehusansatte i professor II-stillinger fortsatt har stor innflytelse som forskningsledere og undervisere.

Ett problemområde sto fortsatt uløst ved årtusenskiftet. Bare direktøren og hans stab visste hvor mye Stortinget hvert år bevilget til forskning og undervisning gjennom en sekkebevilgning i statsbudsjettet. Ansatte i sykehuset, inkludert universitetstilsatte, hadde hverken innsikt i hvor mye som var bevilget til forskning, eller mulighet til å påvirke fordelingen av midlene. Direktøren satt på kunnskapen og delte den ikke. Et viktig vendepunkt kom da Riksrevisjonen i 1998 påpekte at midlene til forskning og undervisning i stor grad ble brukt til drift ved regionsykehusene. En arbeidsgruppe nedsatt av Helsedepartementet i 2002 anbefalte at tilskuddet til forskning og undervisning –universitetssykehustilskuddet – skulle fordeles i samarbeidsutvalg med representanter fra sykehus og universitet (11). Slik kom tallene på bordet, også hva Stortinget årlig bevilget til forskning på Rikshospitalet. Denne omleggingen var noe av det viktigste jeg var med på å gjennomføre som dekan ved Det medisinske fakultet. Midlene til forskning ved Rikshospitalet økte betydelig, og forskningen blomstret. I årene som fulgte, ble det etablert mer systematiske og forpliktende samarbeidsformer mellom institusjonene, inkludert rapportering. Sykehusdirektør Åge Danielsen og jeg undertegnet den første gjensidig forpliktende avtalen mellom sykehusledelse og fakultetsledelse i 2006. Avtalen omfattet felles forskningsutvalg for de to institusjonene, organiseringen av forskningsledelse og prinsipper for rapportering (12, s. 552).

Hvorfor har Rikshospitalet dominert norsk sykehusmedisin?

Fra starten har Rikshospitalet hatt en særstilling som universitetssykehus med ansvar for de mest kompliserte og behandlingskrevende pasientene. Rammene for å løse disse oppgavene har ikke vært tilfredsstillende, men hverken staten eller Stortinget har utfordret prinsippet om ett nasjonalt referansesykehus. Vi er færre enn seks millioner innbyggere i Norge, og tilfredsstillende kvalitet på behandlingstilbudet forutsetter tilstrekkelig erfaringsoppbygging og samling av fagfolk. Rikshospitalet og Det medisinske fakultet har utviklet et tett og gjensidig avhengighetsforhold (10). Sykehusets rolle som forskningsinstitusjon er imponerende og godt dokumentert (12). En betydelig andel av den tyngste forskningen er nært knyttet til sykehusets ansvar for landsfunksjoner.

En landsfunksjon er en nasjonal spesialistfunksjon som er konsentrert til en eller svært få sykehus, og regulert av Helse- og omsorgsdepartementet. I hospitalets første 70–80 år omfattet dette særlig avansert kirurgi og sjeldne inngrep. Senere har et stadig stigende antall landsfunksjoner blitt tillagt hospitalet, hvorav organtransplantasjoner er den mest omfattende (13). Andre eksempler er diagnostikk og behandling av medfødte og sjeldne sykdommer.

Dokumentasjon av hverdagsliv i Rikshospitalet

En interessant observasjon er hvor lite av hverdagslivet i norske sykehus som er dokumentert. I nyhetsarkiver dominerer saker om skandaler, feilbehandling eller besøk og innleggelse av medlemmer av kongefamilien. I forståelse med sykehusledelsen gjorde jeg videoopptak i Rikshospitalet i Pilestredet før flytting og rivning. En lignende dokumentasjon ble gjennomført ved Rikshospitalet på Gaustad i 2023–2024, umiddelbart før ombyggingen av sykehuset startet. En redigert versjon av filmen fra Pilestredet på ca. 35 minutter er tilgjengelig på nett (14), og den er også deponert i Riksarkivet. Filmen fra Gaustad ble utført i samarbeid med Paal Lunde fra Eiendomsavdelingen, Oslo universitetssykehus. Planen er at denne filmen skal bli tilgjengelig på YouTube. Sammen med Lunde har jeg også laget et sammendrag basert på begge filmer som blir vist i forbindelse med Rikshospitalets 200-årsjubileum i oktober 2026 (15).

Veien videre

Beslutningen om å utvide Rikshospitalet med 150 000 m² var ikke begrunnet i at bygningsmassen var i forfall, eller at sykehuset hadde vansker med å løse sine oppgaver. Tvert om, gjennom 25 år på Gaustad har sykehuset fungert utmerket og blitt hyppig besøkt av folk fra inn- og utland som inspirasjon for planlegging av sykehus. Hovedbegrunnelsen for utvidelsen var at Oslo trenger fornyelse av sine sykehus. Det «fjerde rikshospital», som etter planene åpner i 2031, vil dominere norsk medisin i kraft av sin størrelse og sannsynligvis fungere som en magnet i kampen om de dyktigste fagfolkene. Høyspesialiseringen vil fortsette med tilbud rettet mot stadig mindre pasientgrupper med svært ressurskrevende behandling. En ekstra bonus er at det nye sykehuset skal være lokalsykehus for 200 000 av Oslos befolkning. Rikshospitalet har i alle år savnet pasienter med ordinære sykdommer til bruk i undervisningen av medisinske studenter. Omleggingen fører til at Rikshospitalet, i tillegg til sin nasjonale referansefunksjon, får en større lokal forankring i Oslo-området.

Artikkelen er fagfellevurdert